fredag 22. januar 2010

Det kan itj værra sant.

"Lys til ettertanke, minnemarkering for omkomne i trafikken i N-T 2009"


Det kan itj værra sant.
Den beste tida skull` jo komma no.
Vi hadd fortsatt mytji mer te go`.
Æ va itj forberedt på det herre.

Æ kan itj nå dæ no.
Det e live sjøl som gir oss sånne slag.
Men æ ska lell få sagt det no i dag.
Du vil bli her for bestandig.

Æ savne dæ no og det vi itj skull` få.
Men minnan du har gitt mæ
ska æ ta godt vare på.

Æ vil tenk på alt det fine vi hadd` sammen.
Den gang vi trudd` vi kunn` klar alt.
Æ vil tenk på alt det fine vi hadd` sammen.
No sjer æ dæ i ett og alt.

Vi hadd` ei herlig tid.
Skull` så gjern` ha gjort alt om igjen.
Glad for at æ fikk ha dæ som venn.
Vi levd livet mens vi gjor det.

Teksten over her er en DDE-sang. Den sang Thomas Brøndbo under gudstjenesten som var siste del av årets minnemarkering. Gudstjenesten ble i det hele tatt en sterk, gripende og rørende, men veldig god stund. Særlig sterkt ble det da navnene til Simon og Almas besteforeldre ble lest opp og det ble tent lys for dem. Der satt jeg og hadde i bakhodet at det kunne like fort ha blitt fire omkomne den fatale augustdagen i fjor. Det kunne like fort ha blitt en minnemarkering for Simon og Alma også... Skremmende tanke. Så utrolig sårbart menneskelivet er!

Det går stadig bedre med Simon. Han er en fighter og har skikkelig stå-på-vilje. Han skal bli frisk, han! Sånn er det med den saken! :) Og til høsten skal han begynne på videregående. Jeg har tenkt på det at Simon og Alma er henholdsvis 15 og 20 år yngre enn meg. Derfor har jeg ikke hatt så veldig mye med dem å gjøre. Vi kjenner hverandre ikke så godt og er på fullstendig forskjellige steder i livet. Men de er søskenbarna mine. Og ulykken har fått meg til å tenke over og kjenne hvor utrolig glad jeg er i dem! Tanken på å eventuelt miste dem var helt forferdelig... Noen ganger opplever man ting som får en til å sette ekstra pris på dem rundt seg. Det er ingen selvfølge at alle er der i morgen. Ikke senere i dag heller, for den saks skyld. Nå kan man selvsagt ikke gå og tenke på det hele tiden, for da blir man smårar. Men det er verdt å legge seg på minne og ha det i bakhodet. I Bibelen står det mange kloke ord ;) Det står blant annet "La ikke solen gå ned over deres vrede". Ikke gå fra noen f.eks. som uvenner. Det er ikke sikkert du får sjansen til å gjøre opp...

1 kommentar:

Anonym sa...

Kjenner veldig på det du skriver her altså, hvordan slektninger kan drive fra hverandre og plutselig kan noe uforutsett (og dessverre ofte tragisk) gjøre at man oppdager de sterke båndene man har til dem likevel. Jeg har heldigvis sluppet å miste noen, og er veldig veldig takknemlig for akkurat det. Ønsker søskenbarnet ditt lykke til med opptrening og fremtiden, og alle dere andre i familien også. Jeg kan vel ikke helt se for meg at slike sår "gror", men kanskje kan man finne noe positivt midt i alt det triste likevel. Søskenbarnet ditt er heldig som har et menneske som deg, Line Kristine, som er så omtenksom. Klem fra Edith-Mari.