tirsdag 22. februar 2011

Fullstendig gåen, men jeg vant!

Dagen i går var en skikkelig berg- og dalbane...

Jeg hadde sagt ja til å komme på Frelsesarmeen i Trondheim for å ha andakt og lese selvskrevne dikt. Kjempekoselig å bli spurt og jeg gledet meg. Men jeg var sannelig meg nervøs også, ja. Fikk mer og mer ondt i kroppen i forgårs. Og da jeg våknet i går morges strittet omtrent hver en muskel i kroppen i mot. Brukte en halvtime inkludert noen tårer bare for å komme meg opp av senga. Jeg vet det er normalt å være nervøs før man skal gjøre noe sånt, men dette var så mye mer. Angsten hadde virkelig satt seg i både kropp og tanke. Jeg var urolig, redd og hadde rett og slett fysisk vondt.

Jeg vet at det er viktig å utfordre angsten. Noen dager må jeg bare ta det med ro, holde meg for hjemme f.eks. Men generelt er det viktig å ikke la angsten styre for mye. For da kan jeg fort komme inn i en lei, nedadgående spiral. Og det vil jeg helst unngå.

Omsider kom jeg meg opp. Pakket ned det jeg skulle ha med og reiste til Trondheim. Kom til byen i god tid sånn at jeg hadde tid til å innom noen butikker før jeg skulle på Frelsesarmeen, for det hadde jeg lyst til. På sånne dager er det slitsomt nok å gå i butikker, egentlig. Og det ble ikke akkurat bedre av at det var første dag i vinterferien. En del mennesker i Trondheim sentrum, kan man si :( Slitsomt... Og så avsluttet jeg oppholdet i byen med å stå alene foran noen kjente, men også en del ukjente mennesker. Jadda...

Nå høres det kanskje ut som det var en helt forferdelig dag. Det var ikke bare fælt, da. Berg- og dalbaner går oppover underveis også, vettu ;) Det var kjekt å gå i butikker og veldig trivelig å treffe igjen venner og kjente på Frelsesarmeen! Glad for at jeg ble spurt om å komme og være deres gjest! Men dagen var virkelig en angst-utfordring. Og å gå og være mer eller mindre på vakt, urolig og nervøs/redd i flere timer tar på. Da jeg satte meg på toget hjem til Verdal var jeg helt utslitt. Rett og slett kroppslig og tankemessig gåen. Men allikevel med et stort smil om munnen. Jeg klarte det! Line Kristine - angsten : 1 - 0 !!

4 kommentarer:

Anne-Lill sa...

Tomlene opp for deg Line Kristine!!!

EM sa...

Du er så tøff som skriver om dette, og jeg syns du setter så fine og forklarende ord på alt som kan skje i et menneskesinn innimellom.

Maria H sa...

Jeg heier på deg!

Line Kristine sa...

Hjertelig takk! <3