lørdag 2. april 2011

En merke(lig)dag

I går var en merkedag og en merkelig dag...

Jeg startet dagen med å gå til NAV for å hente meg et såkalt honnørbevis. Det gir meg bl.a. rett til å reise med toget for halv pris. Hvorfor fikk jeg et sånt? Jo, fordi jeg fra i går er 70 % uføretrygdet. Det er en litt merkelig følelse som kjennes i hele kroppen, fra innerst til ytterst.

Sommeren 2009 tok jeg kontakt med fastlegen min. Spurte henne om å få legeerklæring fordi jeg ønsket å søke om uføretrygd. Jeg fikk legeerklæring og kontaktet så NAV. Det ble starten på en lang og humpete vei. Jeg skjønner at arbeidspraksis må til. Man må prøve ut hva man vil og klarer å jobbe med, og ikke minst hvor mye. Og jeg jobbet litt forskjellige steder. Alltid med det samme resultat - oversteg jeg en viss prosentandel arbeidsbelastning så ble jeg syk. Det ble etter hvert dugelig frustrerende at det skulle være så vanskelig å få NAV til å forstå dette. Mulig det er fordi det er noe psykisk. Det er litt mindre håndgripelig, liksom. Også vises det ikke på meg... At NAV i løpet av prosessen har gitt meg ny saksbehandler to ganger har ikke gitt fortgang i saken heller, for å si det sånn.

Til slutt var jeg veldig langt nede. Utmattet av å bli så godt som motarbeidet av en hel etat. Begynte å tenke at kanskje hadde de rett. Kanskje var det bare for meg å ta meg sammen så skulle alt bli så mye bedre. Men samtidig kjente jeg, og visste jeg, at det var ikke sånn. Da snudde det heldigvis. Jeg fikk en veldig trivelig og dyktig saksbehandler. Og etter den tid har det gått rett vei. Legen min, jeg, saksbehandleren og NAVs såkalte rådgivende lege ble enige om at jeg hadde rett på uføretrygd og dermed var det bare å sette i gang med å fylle ut søknadsskjemaet.

Skal ikke gå mer i detalj, men jeg fikk altså innvilget 70 % uføretrygd fra 1. april. Det er litt leit. Jeg skulle gjerne ha klart å jobbe 100 %. Det var ikke helt sånn jeg hadde sett for meg at livet skulle bli, for å si det sånn. Men det er aller mest veldig godt! Endelig blir jeg trodd og tatt på alvor. Jeg har vunnet en seier! Nå kan jeg senke skuldrene, jobbe det jeg klarer i en sammenheng jeg trives i og så fylle resten av tida mi med ting som gir meg påfyll på ulike vis. Jeg gleder meg! Foreløpig er jeg veldig sliten. Det kjennes i både kropp og tanke at jeg har kjempet og ventet i 21 måneder...

Så er det noen som tydeligvis får et veldig trøstebehov når de hører om dette. Og jeg blir møtt med setningen "Ja, men du vet det Line, at dette trenger ikke være for bestandig". Nei, jeg vet det. Kanskje klarer jeg å jobbe mer etter hvert. Det vil tiden vise. Men jeg blir litt lei meg av denne setningen. Jeg har kjempet knallhardt for å få innvilget trygd. Jeg kjemper hver dag, i større eller mindre grad, for å holde helsa ved like. Også blir jeg stresset av å bli møtt på denne måten. Det blir litt sånn "Nåde deg hvis du slår deg til ro med dette!" Føler omtrent at jeg da blir fulgt med og at folk tenker "Blir hun ikke bedre snart?" Mange tanker som rører seg i hodet mitt for tida. Men mest av alt, altså; Yes! Jeg vant! :D

2 kommentarer:

Anne-Lill sa...

Først og fremst håper jeg du nå senker skuldrene, og bruker tiden på det som gjør deg godt. Nå har du tid og anledning til å ta vare på deg selv og helsa di. Hvile, aktivitet i frisk luft, kos og hobbyer er viktige ingredienser når man er trygdet. Nyt dagene Line!!!

Heidi-Kristin sa...

Hei!
Å være uføretrygdet i ung alder og spesielt når sykdommen ikke er synlig er ikke bestandig så enkelt.
Det er lett å bli stemplet som lat og det burde jo være noe man kan gjøre.....
Jeg kan gjøre masse, i MITT tempo!
Det er ingen som ser meg de dagene jeg ligger med smerter og ikke klarer noenting, andre ser bare meg de dagene formen er ok.
Vær glad for at det ordnet seg med trygd slik at du kan jobbe så mye du klarer og ta vare på helsa, det er det viktigste.